Avdeling 61 syttifem år: 5. mars 1929 – 5. mars 2004

Opptakten
Det hele startet i 1906, en vakker aprildag på kontoret til ingeniøren Sam Eyde i Kristiania hvor noen høye herrer var samlet for å stifte Aktieselskabet Tyssefaldene. Før dette møtet hadde oppkjøpere reist landet rundt og lurt de intetanende bøndene til å selge fallrettighetene i lokale vassdrag for en slikk og ingenting. Eyde-konsernet hadde kjøpt fallrettighetene for Tysse-vassdraget av grosserer Smith i Drammen, som igjen var stråmann for de lokale fosseoppkjøperne Per Aga i Hardanger og ingeniør Bruun i Bergen. Handelen gikk for 420.000 kroner, en pen sum på den tida. Like før stiftelsesmøtet var det inngått avtale med The Sun Gas Company Ltd. i London om kraftleie med tanke på karbidproduksjon.

Rallarliv
Den nye tid inntok Odda med full tyngde. Selv om lokalbefolkningen var vant med fremmede mennesker, var de som nå inntok bygda av et helt annet slag enn de fine turistene som hadde vært her før. Mange av dem hadde tidligere jobbet på Bergensbanen. Fra Halden, Iddefjorden og langt inne i Sverige kom spesialister på murarbeid. Noen hadde jobbet på andre kraftanlegg men det var for småtterier å regne mot de enorme dimensjonene de nå skulle ta fatt på i Tyssedal.
Lokalsamfunnet var ikke forberedt til å møte en slik storinnvasjon av folk. Noen av dem måtte den første tida ta til takke med å finne seg tak over hodet under hellere og under steinene oppe i urene. Brakkene som skulle huse arbeiderne skjøt opp men likevel var det ikke nok husrom. På det meste var det ca 1500 mann i sving i anleggstida; 300 i Skjeggedal, 200 i Tyssedal og resten i Odda.

Den første fabrikken
8. mai 1908, en vindstille dag med gråvær ble den første smelteovnen inne på elvesletta ved Opo prøvekjørt. Røyken fra fabrikken flyttet seg ikke, den la seg som ei myrtåke over dal og fjord og halvveis oppe i fjellsidene. Ute fra fjorden kom det telefon med spørsmål om det brant her inne. At det brant, kunne det ikke nektes for: Lange ildtunger strekte seg fra ovnen og mot taket. Når kvelden kom var ilden synlig på lang vei.
Når formiddagskiftet kom på, ble de møtt av en nedtrykt flokk fra smeltehuset. De aller fleste så forskremte ut. Kunne det virkelig være så ille at noen skulle forlange at folk skulle arbeide i et ildhav fra 10 smelteovner hvor kull og kalkstein ble smeltet ved 2400 grader, og dertil tømme de for den glødende massen som het karbid, uten at de kom til å bli brunsvidd på både kropp og sjel?
Allerede ett år senere, i april 1909 sto enda en fabrikk ferdig på elvesletta. Da kom Cyanamiden i sving.

De første fabrikkarbeiderne
Karbidfabrikken startet med en mannskapsstyrke på om lag 500 i perioden 1908 – 1912, og økte så til 6-700 i perioden 1912-1920.
Oppe på Nyland ble det bygget 7 brakker som straks ble overfylt av folk. Ei av brakkene var en spisebrakke hvor folk som ikke fikk ordnet seg på annet vis kunne få kjøpt middag. Det var denne brakka som seinere ble lokale for Odda Arbeiderforening og fungerte som møtelokale og dansesal til Folkets Hus sto ferdig i 1914.
For bygdefolket var brakkene på Nyland symbolet på alt det farlige og moralsk forkastelige som fulgte med den nye tida:
”Der var fyll og slagsmål hele døgnet. Når vi ungene fra Mannsåker skulle på skolen mandag morgen, hørte vi skrik, skrål og spetakkel der nede så vi torde ikke å gå forbi men gikk opp til bedehuset og ned Bygda”, forteller Jakob Mannsåker.
I avisa Odda Tidend den 4/7-1908 kan vi lese følgende: ”Stygt er det aa sjaa at Folk ligg etter Bakkarne og drikk. Naar ein kjem Vegen innyver fraa Eitrheim, er det oftast ein kan sjaa Folk liggja i Kleivaviki og der ikring og syg av Flaska. Dette er stygt aa sjaa for Bygdefolk”.

Arbeiderbevegelsen
Den 6. november 1906 kom sekretær Karlgren fra Arbeidermannsforbundet på besøk til Odda. Det var smeden Olav Øen som hadde fått han til stedet og det ble tillyst møte på Aga Hotell. På stiftingsmøte tegnet det seg 36 medlemmer. A Lian ble valgt til den første formannen i foreningen. Odda Arbeiderforening var en realitet.

Uår 1921-1924
Etter å ha hatt en kunstig høy etterspørsel av varer under den 1. verdenskrig (1914-1918) kom freden med fulle varelager, kaotiske valuta-forhold, inflasjon, ville streiker, liten etterspørsel, stigende produksjons-kostnader og lave priser. I desember 1920 fikk først Cyanamidarbeiderne helt overraskende oppsigelse i ”julegave”, så de første 220 arbeiderne ved Karbiden. 20. april 1921 gikk det ut oppsigelse til resten av arbeiderne, til sammen 363 mann. Ti dager seinere ble også alle funksjonærene oppsagt. Både Karbiden og Cyanamiden ble så slått konkurs. Tyssedal aluminiumsfabrikk mistet sine kontrakter, all larm stilnet og ingen ild lyste lenger opp kveldshimmelen. Turbinene i Tyssedal stoppet, turistene var borte, frukttrærne likeså og Odda ble som en industriell kirkegård etter kun 15-16 års hektisk aktivitet.

Det Norske Zinkkompani
11. februar 1924 stiftet Asturienne, et belgisk selskap med zinkgruve i Spania, Det Norske Zinkkompani AS. Det ble så blåst nytt liv i både DNN og fabrikken som inntil nylig var Odda Smelteverk Aksjeinteressene i AS Tyssefaldene ble fordelt mellom DNN 40 %, DNZ 40 % og OS med 20 %. Lite vellykkede forsøk med zinkproduksjon ble startet i Tyssedal den andre uken i september 1924. Dårlig egnet fremstillingsteknologi (elektrosmeltemetoden/Tharaldsen-metoden) ble så supplert med den nye elektrolyseprosessen som var utviklet av det amerikanske selskapet Anaconda.
I løpet av mars 1927 begynte ned-rivingen av produksjonsutstyret i Tyssedal.
Da var det allerede i 1925 over 100 mann i arbeid med å opparbeide tomta for det nye zinkverket på Eitrheims-neset. Arbeidet med tomta gikk smått og stoppet helt opp i 1925 for ikke å bli satt i gang igjen før knapt to år seinere.
I januar 1929 arbeidet det 920 mann på Eitrheimsneset, hele 670 jobbet for Zinken og resten var ansatt hos entreprenører. Det var meningen å satse på begge de to produksjons-metodene man hadde testet. Etter nøye overveielse ble så elektrosmelte-metoden vraket til fordel for å kun satse på elektrolyseprosessen.

5. mars 1929
Denne dagen i mars konstituerte Odda Kjemiske Arbeiderforening seg. Historien kan likevel føres tilbake til Odda Arbeiderforening som startet opp i 1906. Denne foreningen samlet arbeiderne både ved DNN og DNZ. På grunn av den geografiske avstanden ble det derfor besluttet å stifte en egen forening som så ble tilsluttet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Den nye foreningen hadde ved starten 133 medlemmer av totalt 670 mann som da var ansatt av Zinken. Allerede i juni samme år var den første konflikten ved bedriften. Denne varte i 16 uker og dreide seg om bemanningsspørsmål. Foreningen hadde raskt fått sin ilddåp.

© A.M.Midtbø, januar 2004